2. Samling av Trøndelag til en folkevalgt regional enhet

2.1 Regionene og det regionale forvaltningsnivået

Det regionale nivået som drøftes i denne utredningen bygger på landets administrative, forvaltningsmessige regioninndeling, dvs fylkene. I fylkene finner vi både organer for statlig styring og fylkeskommunen, som er et organ for regionalt sjølstyre. Det er særlig samfunnsoppgaver som bør handteres ut fra regionalt skjønn og initiativ som er tillagt fylkeskommunene. Hvilke oppgaver dette er, bestemmes i hovedsak av Stortinget.

I tillegg til denne vedtatte administrative regioninndelingen finnes det også andre, funksjonelt oppståtte regioner, som er større områder hvor bosetting, service og arbeidsmarked danner en enhet, samt regioner definert av historisk fellesskap/identitet. Der hvor disse regiondannelsene samsvarer noenlunde med hverandre, oppstår det ofte sterke, tillitsbaserte samhandlingsstrukturer (gjerne kalt «sosial kapital»), som er med på å gi regionnivået særlige forutsetninger for felles satsing og nyskaping. Fylkeskommunen, som har rollen som «oppmann» for regionens utvikling, står sentralt i dette.

Kap02_b

2.2 Fylkesinndelingen utfordres av nye funksjonelle behov.

Ikke alle samfunnsoppgaver av regional betydning er overlatt til fylkeskommunene og deres skjønn. Oppgaver som krever nasjonal samordning, standardisering mv., tar staten seg naturlig nok av selv. Men også krav til effektivitet, stadig økt spesialisering, samt det forhold at viktige funksjonelle regionmønstre vokser ut over fylkesgrensene, har ført til at staten i økende grad har valgt å organisere offentlig regional virksomhet i enheter som er større enn fylkene. Av de ca 35 etatene i statens regionale forvaltning er det ifølge NIBR faktisk bare én igjen (NAV fylkesforvaltning) som har organisering som følger fylkesgrensen1. Vi ser til og med at staten lar en fylkesmann dekke flere fylker (Aust- og Vest-Agder). Dette tyder på at fylkene og fylkeskommunene ikke får oppgaver eller funksjoner de naturlig burde hatt, fordi de er for små, og at denne utviklingen synes å forsterkes. De nye statlige regioninndelingene følger imidlertid ikke noe felles mønster. Resultatet blir en «variabel geometri» som selv med større fylker vil hemme både politisk styring og administrativ koordinering av den regionale utviklingsvirksomheten.

Det virker paradoksalt at det regionale forvaltningsnivået fragmenteres på dette viset, i en tid hvor det synes å være faglig konsensus om at det er regionene man bør satse på om man vil fremme nasjonens konkurransekraft og verdiskaping. Et viktig moment er det som ble nevnt foran: at kombinasjonen av administrativ, funksjonell og identitetsmessig enhet muliggjør sterke samhandlingsstrukturer. Dette trengs for å få til samspill mellom regionens institusjoner, virksomheter mv om å bygge og opprettholde slagkraftige, felles utviklingsressurser på regionalt «systemnivå», noe som ikke minst er viktig for regionens næringsutvikling. Her inngår bl.a. videregående utdanning, forskning, finans, samferdsel og annen infrastruktur.

Litt forenklet kan dette uttrykkes som at regionenes fortrinn mht å fremme sosial og økonomisk utvikling, skyldes at de muliggjør en unik kombinasjon av tre sentrale utviklingsfremmende faktorer:

  1. De er små nok til å kunne mobilisere tilstrekkelig indre, fellesskapsbasert utviklingskraft
  2. De er store nok til å kunne ha og «orkestrere» relativt slagkraftige, felles utviklingsressurser
  3. De har egne folkevalgte, legitime myndigheter som kan fronte og samordne utviklingsoppgaven på en lokalt tilpasset måte, og som ivrer for å fremme og hevde regionens interesser.

Egentlig er det bare et regionalt folkevalgt organ som fullt ut kan ivareta regionens utviklingsmuligheter. En fylkesmann kan f.eks ikke kjempe mot andre fylkesmenn for regionens interesser i samferdsels- eller lokaliseringsspørsmål. Hvis det regionale folkevalgte nivået forsvinner, forsvinner til en viss grad også regionen som definert utviklingsenhet/strategisk enhet.

Utviklingskraften i regionene avhenger imidlertid av hvor godt de administrative, funksjonelle og identitetsmessige regionmønstrene faller/spiller sammen. Dessuten av hvilke ressurser og styringsmuligheter som tildeles de regionale myndighetene fra nasjonalt nivå.

Både i Oppgavemeldingen og i Stortingets behandling av den i juni 2015, synes man i utgangspunktet å være enig i det som her påpekes, og det argumenteres faktisk for å styrke de folkevalgte regionenes samfunnsutviklerrolle. Det uttrykkes imidlertid ingen tilsvarende forståelse for at en slik rolle også krever flere virkemidler og mer innflytelse på den oppgaveløsningen som virkelig betyr noe i den sammenhengen.

Antakelig er fylkesinndelingen noe av grunnen til denne nølingen. Dvs at man er usikker på om fylkene fortsatt er tilpasset den funksjonelle geografien som har utviklet seg i regionene, eller store nok til å ivareta nye oppgaver på en effektiv og tidsmessig måte.

Hvis det er slik at overføring av viktige oppgaver til fylkeskommunene krever større enheter enn dagens fylker, blir endring av fylkesinndelingen en nødvendig konsekvens – hvis det folkevalgte nivået fortsatt skal være relevant som regional utviklingsaktør. Men for at utviklingsevnen ikke skal forsvinne i en slik prosess, må den drivkraften som ligger i tilhørighet, identitet og legitimitet, ivaretas. Til sammen må mange, til dels sprikende, hensyn avveies når en ny inndeling skal vurderes, så man ikke kaster ut barnet med badevannet.

2.3 Situasjonen i Trøndelag

For Trøndelag er situasjonen antakelig enklere enn i flere andre deler av landet, fordi det her dreier seg om et område som geografisk og funksjonelt allerede er sterkt integrert, og med en felles trøndersk identitet. Trondheim er et naturlig og udiskutabelt sentrum, med høyt spesialiserte funksjoner som i økende grad dekker og influerer hele Trøndelag (og vel så det), og er sentral for hele områdets utvikling. Vi har å gjøre med en region som vokser stadig mer sammen som funksjonell enhet, hvor stadig flere utfordringer blir felles på tvers av de to fylkene. Derfor deltar de nordtrønderske kommunene Stjørdal og Leksvik i det omfattende samarbeidet i Trondheimsregionen, mens Leksvik og den sørtrønderske nabokommunen Rissa ønsker å slå seg sammen. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ser Trøndelag som en næringsmessig enhet, som de følger opp fra et felles trøndersk regionkontor. At det store Coop Inn-Trøndelag nå slår seg sammen med Trondos er et ferskt eksempel på den næringsmessige integrasjonen. Trøndelag er også samlet i en felles fotballkrets. Stadig mer av den faktiske virksomheten flyter på tvers av fylkesgrensen og fungerer på trøndelagsbasis.

Dette er da også grunnen til at de to fylkeskommunene i en årrekke har sett nødvendigheten av å samordne sin innsats for regional utvikling, bl.a. gjennom felles fylkesplaner.

Internt har nok ikke delingen av regionene i to fylker skapt problemer, men spørsmålet er om den i tilstrekkelig grad ivaretar Trøndelags utviklingspotensiale i framtida. Det er problematisk at dagens fylker synes å ha blitt for små til å få det tilfang av offentlige oppgaver som kreves for en kraftfull regional utviklingsvirksomhet. Satt på spissen står det kanskje mellom større og fortsatt relevante fylker på den ene siden, eller fortsatt små fylker med minkende relevans og fare for avvikling på den andre. En sterkere rolle for storbyene er også en mulighet, noe som imidlertid vil utfordre den interne regionale balansen og det regionale folkestyret. At så godt som all statlig virksomhet forlater fylkesinndelingen, kan på sikt forsterke dette. Staten føler tydeligvis ikke lenger noen forpliktelse til å følge fylkesgrensene når den organiserer sin virksomhet.

Er det så noe man kan tape ved å samle Trøndelagsfylkene til ett fylke?

Det er særlig i Nord-Trøndelag man er redd for at en sammenslåing kan medføre tap, bl.a. av offentlige arbeidsplasser. Dessuten for at det i en fylkeskommune for hele Trøndelag vil være mindre interesse for å motvirke sentralisering i retning Trondheim enn i dagens Nord-Trøndelag fylkeskommune. Og selv om den nye fylkeskommunen skulle gjøre hva den kan for å sikre en balansert utvikling, vil en sammenslåing uansett dra med seg konsekvenser som fylkeskommunen ikke kan styre. Ved reduksjon fra to til ett fylke vil f.eks også andre virksomheter med fylkesvis organisering bli slått sammen. Her er statens gjenværende regionale virksomhet den antatt viktigste, både mht sysselsetting og kompetanse. Men også mange andre vil berøres. Et sentralt spørsmål blir hvor administrasjonsstedet for disse virksomhetene, som erstatter tidligere to (i Trondheim og Steinkjer), blir lokalisert etter sammenslåingen. Hvis alt havner på ett av de to stedene, vil det gi stor sysselsettingsmessig virkning begge steder, men virkningen vil uten tvil være størst i Steinkjer. Kanskje vil det også ha betydning for perspektivet i den nye forvaltningen om den ser Trøndelag fra Trondheim respektive Steinkjer?

Spørsmålet om tap og vinning viser at det først og fremst handler om å skape balansert utvikling som gir både sysselsettings- og perspektivbalanse i den nye regionen. Bare gjennom dette man kan bevare det fellesskapet som er forutsetning for regional drivkraft, som nevnt foran. Det er også et poeng at Trøndelag har en betydelig ressursrikdom fordelt på en rekke næringer med geografisk spredning. For å kunne opprettholde lokal kompetanse og klyngefordeler i utnyttelsen av disse ressursene, er det ønskelig å sikre en nærings- og bosettingsstruktur som støtter opp. Såfremt man lykkes med dette, vil både dagens to fylker og Trøndelag som helhet først og fremst tjene på en sammenslåing.

Strategiske moment må også nevnes. De handler om regionens evne til å hevde seg i konkurranse med andre regioner, nasjonalt eller internasjonalt, og dermed dens muligheter for framtidig bosetting, velstand og velferd. Sentrale faktorer for dette er:

  1. et konkurransedyktig næringsliv
  2. evne til å konkurrere med andre regioner
    om statlige midler, etableringer osv
  3. attraktivitet for bosetting,
    bedriftsetablering og besøk.

Antakelig vil det gi en sterkere posisjon i forhold til omverdenen på alle disse punktene om Trøndelag framstår og opptrer som en samlet enhet. Bl.a. vil økt befolkningsmessig tyngde gi økt innflytelse på en rekke områder, kanskje særlig i konkurransen med andre regioner om statlige midler og muligheter. Ser man på innbyggertallet i norske fylker, er f.eks dagens bilde slik:

22

Her bør man ha blikk for at også andre fylker kan gå sammen i tyngre enheter eller konstellasjoner, dvs at strategiske posisjoner ikke er gitt en gang for alle.

I tillegg til det indre, velferdsorienterte perspektivet, må man altså vurdere spørsmålet om samling av Trøndelagsfylkene i et utadvendt, strategisk perspektiv: Er samling om Trøndelag som strategisk enhet en god idé, og kan den i så fall best realiseres ved samarbeid eller ved sammenslåing?

 

2.4 Forholdet til nasjonale reformprosesser innen offentlig forvaltning

Mens fylkesinndelingen stort sett har vært uendret siden midt på 1800-tallet, ble den nåværende fylkeskommunale ordningen, med bl.a. direkte valg til fylkestinget, etablert så sent som i 1976. Senere har det vært en rekke endringer av fylkeskommunenes oppgaver, hvor den antatt viktigste var overføringen av spesialisthelsetjenesten/sykehusene fra fylkeskommunen til staten i 2002. Også fylkesinndelingen har vært jevnlig vurdert, uten at det hittil har skjedd endringer.

Den første store gjennomgangen av fylkesinndelingen etter at den nye fylkeskommunen var opprettet, kom med Christiansenutvalgets utredning i 1992 (NOU 1992:15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring). Utvalget la til grunn at fylkesinndelingen primært bør ta hensyn til fylkeskommunenes virksomhet. Blant utvalgets anbefalinger var at fylkene så vidt mulig burde ha minst 200.000 innbyggere. Utredningen førte imidlertid ikke til endringer.

Senere bidro både Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune), Effektutvalget (NOU 2004:2 Effekter og effektivitet) og Distriktskommisjonen (NOU 2004:19 Livskraftige distrikter og regioner) med utredninger om reform av fylkesnivået. Fra ulike hold ble det i denne perioden lansert alternative modeller med fra 5 til 15 fylker (regioner). I den resulterende Forvaltningsreformen (del av Kommuneproposisjonen 20103) var imidlertid konklusjonen å holde fylkesinndelingen uendret, samtidig som fylkeskommunen fikk tilført en rekke nye oppgaver, bl.a. ansvar for deler av riksvegnettet, folkehelsearbeidet og medeierskap i Innovasjon Norge4.

Med regjeringsskiftet i 2013 ble struktur- og oppgavereform i kommuner og fylker igjen satt på dagsorden. I Sundvoldenerklæringen, som er regjeringen Solbergs politiske plattform, står det at «Det gjennomføres en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden. […] Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.»

Dette ble fulgt opp våren 2014 med en redegjørelse om den påtenkte kommunereformen i Kommuneproposisjonen for 2015. Her kunne regjeringen bygge på momenter fra en foreløpig rapport fra et nylig oppnevnt Ekspertutvalg, som på fritt faglig grunnlag skulle foreslå kriterier for forhold som er viktig for oppgaveløsningen i kommunene. En av anbefalingene fra utvalget var at kommunene bør ha minst 15 – 20.000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsing.

Høsten 2014 inviterte så departementet alle landets kommuner til å delta i prosesser for å avklare om det var aktuelt å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner. Disse prosessene skulle være avsluttet ved utgangen av 2016. Regjeringen annonserte også en melding til Stortinget våren 2015, med forslag til nye oppgaver for de nye større kommunene man så for seg, så de skulle være kjent for kommunene før de oppsummerte sine prosesser og gjorde vedtak om sammenslåing.

Fylkeskommunene var ikke tiltenkt noen plass i kommunereformen på dette tidspunktet. I Kommuneproposisjonen for 2015 (framlagt våren 2014) ble dette begrunnet slik:

”I St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid, ble det lagt til rette for å gjennomføre en regionreform hvor målet var å etablere færre og større regioner som erstatning for dagens fylkeskommuner. Det ble gjennomført to regionale høringsrunder, med foreløpige vedtak våren 2007 og endelige vedtak våren 2008. Vedtakene ble oppsummer t av Stoltenberg II-regjeringen i Ot.prp. nr. 10 (2008–2009) på følgende måte:

«Vedtakene er ikke sammenfallende på en slik måte at de gir grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis. Dermed ser ikke regjeringen at det er grunnlag for å ta initiativ til å endre fylkesinndelingen.»

Det er et utgangspunkt for arbeidet med kommunereformen at inntil det foreligger en robust kommuneinndeling og kommunene har fått tilført nye oppgaver, vil fylkeskommunene bestå. En vurdering av det regionale folkevalgte nivået bør eventuelt tas etter at kommunereformen er gjennomført. Det er fortsatt ulike syn på fylkeskommunens fremtid og uviklingen av et regionalt forvaltningsnivå, mens det er bredere politisk enighet om behovet for en kommunereform. Det vil i tillegg være uhensiktsmessig å gjennomføre en ny omfattende prosess allerede seks år etter forrige forsøk. Dersom fylkeskommuner på eget initiativ ønsker å slå seg sammen, er regjeringen åpen for at det kan gjennomføres.”

Under behandlingen av Kommuneproposisjon 2015, bestemte imidlertid Stortinget våren 2014 at fylkeskommunene likevel skulle inkluderes i reformarbeidet. I sin innstilling hadde Kommunal- og forvaltningskomiteen følgende merknader ang regionalt nivå:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regionalt folkevalgt nivå og endringer i kommunestrukturen henger sammen. Flertallet mener det er behov for folkevalgt styring på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med endringer i kommunestrukturen. Oppgaver bør løses på et folkevalgt nivå nærmest mulig innbyggerne. Selv etter endringer i kommunestrukturen, vil det være oppgaver som mange kommuner er for små til å utføre og staten for langt unna til å utføre. Derfor har vi fortsatt behov for et folkevalgt nivå mellom kommune og stat. Eventuelle endringer i fylkesstrukturen må på samme måte som ved endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.

Regjeringen har varslet en vurdering av hvilke nye oppgaver som kan tilføres primærkommune. Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre imøteser denne gjennomgangen. Det er viktig at regionalt nivå og deres oppgaver blir en del av denne gjennomgangen samtidig, siden det er et flertall i Stortinget for tre folkevalgte nivåer. Dette flertallet synes det er positivt at regjeringen så langt i arbeidet med kommunereformen har innhentet uavhengige faglige råd i prosessen og imøteser at det også skjer videre, bl.a. gjennom bruk av ekspertutvalg eller andre egnede måter.»

Kommunal- og Moderniseringsdepartementet (KMD) fulgte opp dette med å få Møreforskning til å utrede alternativer for regionalt folkevalgt nivå5 (kjent som Amdam-rapporten). I utredningen skisseres og drøftes fem modeller for regioninndeling, basert på tidligere utredninger. Det påpekes imidlertid at det regionale nivåets struktur og funksjoner er avhengig av kommunal struktur og kommunale oppgaver, og at fylkes- og kommunereformen derfor bør avstemmes mot hverandre.

Sammen med Ekspertutvalgets sluttrapport6 ga Amdam-rapporten viktige moment til KMD´s bebudede Oppgavemelding (St. Melding 14 (2014 – 15) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner) våren 2015. Her foreslo regjeringen å legge nye oppgaver til større kommuner, hvor noen var tenkt overført fra fylkeskommunens oppgaveportefølje. Forutsatt større og mer robuste kommuner, ble det bl.a. foreslått å overføre tannhelsetjenesten til kommunene. Dessuten ble det åpnet for at de aller største kommunene skulle kunne overta fylkeskommunale oppgaver, som videregående opplæring og kollektivtransport.

Oppgavemeldingen drøftet til en viss grad hvordan det regionale folkevalgte nivået vil påvirkes av endringer i kommunal struktur og oppgavefordeling som følge av kommunereformen. Videre skisserte departementet hvilke perspektiv det ville legge til grunn for det videre arbeidet med vurdering av oppgaver og roller for det regionale folkevalgte nivået. Et sentralt punkt var følgende:

”Departementets videre vurdering av nye oppgaver til det regionale folkevalgte nivået vil i hovedsak rettes mot oppgaver som er relevante for, og støtter opp om, samfunnsutviklerrollen.”

Denne vurderingen var tenkt å skje parallelt med at fylkeskommunene, etter invitasjon fra departementet sommeren 2015, skulle innlede drøftinger om mulig sammenslåing med sine nabofylker. Planen var at fylkeskommunene skulle fatte vedtak om evt sammenslåing høsten 2016, og at dette skulle følges av en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samt forslag om ny kommunestruktur og nytt regionalt folkevalgt nivå. Deretter skulle både nye kommuner og ny regional inndeling iverksettes fra 01.01.2020.

I Oppgavemeldingen var det ingen konkrete forslag om nye oppgaver til fylkeskommunene, men det var antydet at dette ville bli vurdert forut for den nevnte lovproposisjonen våren 2017. Ved sin behandling av Oppgavemeldingen våren 2015 fant imidlertid Stortinget dette utilfredsstillende, og ba om at oppgavene ble gjennomgått og at forslag ble lagt fram for Stortinget i en egen stortingsmelding våren 2016. Dermed får spørsmålet om fylkeskommunenes oppgaver særskilt behandling i Stortinget ett år før den samlede lovproposisjonen i 2017 om ny kommunestruktur og nytt regionalt folkevalgt nivå. Stortingets merknader til Oppgavemeldingen tyder for øvrig på at fylkeskommunene får beholde sine nåværende oppgaver (bortsett fra tannhelse, hvor Stortinget sa seg enig i overføring til kommunene), samt at de skal få en del nye oppgaver. Stortinget antydet også noen oppgaver som bør vurderes i den forbindelse.

Ut fra et ønske om å være i front i regionreformen, har de to trønderske fylkeskommunene valgt å søke om overføring av nye oppgaver allerede nå. Parallelt med selve Trøndelagsutredningen gjøres det en særskilt vurdering av primært statlige oppgaver som kan overføres til den nye fylkeskommunen, for så å søke om en prøveordning etter Forsøksloven, jfr pkt 2.5 nedenfor.

Behandlingen av Oppgavemeldingen etterlot en viss usikkerhet om hvordan Stortinget vil forholde seg til det såkalte generalistkommuneprinsippet, dvs at alle kommuner/fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, uavhengig av størrelse. For fylkeskommunene har det særlig betydning om det åpnes for at storbyene kan overta noen av fylkeskommunens oppgaver, noe som vil fragmentere grunnlaget for de berørte fylkeskommunenes oppgaveløsning. Dette vil neppe bli skikkelig avklart før Stortinget behandler den stortingsmeldingen om regionenes oppgaver som de vil få framlagt våren 2016.

Stortinget ga ingen signal om selve fylkesinndelingen, selv om dette spørsmålet har betydning for hvilke nye oppgaver det vil være funksjonelt å legge til fylkeskommunene. Spørsmålet ble heller ikke vurdert i Oppgavemeldingen, men må forventes å bli tema i meldingen som kommer våren 2016. Amdam-rapporten, som KMD fikk utarbeidet høsten 2014, drøfter følgende alternative modeller7, hvor fylkesinndelingen avstemmes med ulike varianter av ny kommunestruktur:

25

Det er vanskelig på nåværende tidspunkt å anta hva som blir den endelige løsningen. Tabellen indikerer at forfatterne mener at en ny fylkesinndeling med 10 – 15 fylker er mest fordelaktig og dermed kanskje mest aktuell? Hvis dette skulle stemme, vil den størrelsen som oppnås med å samle Trøndelagsfylkene passe godt med den nasjonale løsningen. Men tabellen gir også positiv vurdering av et alternativ med 7 landsdelsregioner. Skulle den nasjonale prosessen føre til slik løsning, vil en ren Trøndelagsløsning antakelig være for liten, slik at man må gå videre med å lage en region Midt-Norge. For tiden synes dette mindre sannsynlig.

Det hører også med at KMD i Oppgave-meldingen bebudet en utredning av fylkes-mannens framtidige struktur og størrelse. Med struktur mente man geografisk inndeling og oppgavefordeling mellom embetene. Utgangspunktet for utredningen skulle være ”… fylkesmannens rolle og hovedfunksjoner slik vi kjenner dem i dag, med et tyngdepunkt på de kommunerettede oppgavene.” Dette måtte imidlertid ”… ses i sammenheng med oppgaveoverføring til kommunene og regjeringens mål om reduksjon i behovet for statlig detaljstyring som følge av større kommuner. Arbeidet må også ses i sammenheng med endringer av det regionale folkevalgte nivået.”

Stortinget ga ved sin behandling av Oppgave-meldingen uttrykk for at ”… den regionale stat/fylkesmannen i utgangspunktet skal ha ansvar knyttet til tilsyn, kontroll og beredskap og noen veiledningsoppgaver. Oppgaver som legger til rette for bruk av politisk skjønn kan som hovedregel vurderes med sikte på overføring til regionalt folkevalgt nivå. Det bør vurderes å begrense fylkesmennenes oppgaver innenfor næringsutvikling og veiledning av kommunene som samfunnsutviklere.”

KMD´s utredningsarbeid er igangsatt og skal gi departementet et grunnlag for å vurdere hva som er en hensiktsmessig struktur for oppgaveløsningen i fylkesmannsembetene, samtidig med at ny kommune- og regionstruktur blir avklart våren 2017. Det legges dermed til rette for en helhetlig vurdering og innretning av kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn i 2017.

2.5 Forsøk med nye oppgaver på basis av Forsøksloven

Som nevnt i punktet foran, har de to fylkeskommunene valgt å søke om overføring av nye oppgaver til den nye fylkeskommunen allerede nå, som en prøveordning etter Forsøkslovens bestemmelser. Dette gjøres i en særskilt sak, med utgangspunkt i følgende oppgaver

  1. Statens vegvesens regionapparat/fylkesavdelinger
  2. Kulturrådet og tildelinger til regionale formål fra Kulturdepartementet
  3. Kjøp av regionale jernbanetjenester
  4. Deler av Forskningsrådets programmer
  5. Konsesjonsoppgaver og veiledningsoppgaver fra NVE og annen naturressursforvaltning av regional karakter
  6. De deler av BUF-etat som ikke kan legges til kommunene
  7. Miljø/klima
  8. Landbruk
  9. Prosjektskjønnsmidler

Kommunestrukturprosessen har som mål å skape større kommuner, som gjennom dette skal kvalifisere for å overta nye oppgaver. Oppgavemeldingen som departementet la fram for Stortinget våren 2015 handlet først og fremst om dette. Det er derfor ikke aktuelt å søke om overføring av oppgaver fra kommunene. Noe som likevel bør vurderes, er å søke om en reversering av Stortingets vedtak våren 2015 om overføring av tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene.

2.6 En prosess med usikker utgang

Den sammenslåingsprosessen som denne utredningen er en del av, har som man ser mange ukjente variabler. Mange forutsetninger er ennå uavklart på nasjonalt plan når det gjelder framtidsbildet for det folkevalgte regionale nivået. I Trøndelag er det også ulike oppfatninger om fordeler og ulemper ved en sammenslåing, ikke minst blant dem som blir direkte berørt.

Man bør imidlertid ikke undervurdere konsekvensene hvis det ikke skulle bli noen sammenslåing. De klare utviklingstrekkene som påpekes i denne utredningen viser at fylkene i raskt tempo tømmes for innhold fordi de er for små. Hvis de fleste andre samfunnsaktørene samler seg i større regioner, dannes det et overordnet nivå hvor de store sakene avgjøres, hvor fylkeskommunene ikke vil være likeverdige medspillere. Vi kan snart få en situasjon hvor det bare er fylkeskommunen som er igjen i fylket. I en situasjon hvor fylkene og fylkeskommunene mister sin relevans og innflytelse, vil de store byenes posisjon bli sterkere og skape et sterkere skille mellom sentrum og periferi. Og det er ingen grunn til å tro at storbyene vil ta ansvar for balansert utvikling i annet enn sine aller nærmeste omgivelser. Det er også grunn til å nevne at det på nasjonalt politisk nivå er sterke krefter som ønsker å fjerne det regionale folkevalgte nivået til fordel for en to-nivå modell med stat og kommuner. Det Stortingsflertallet som presset gjennom at det regionale folkevalgte nivået skal bevares, forutsetter også en regionreform, hvor større fylker skal gi grunnlag for å tildele fylkeskommunene flere oppgaver.