5. Balansert og bærekraftig utvikling

5.1 Innledning

I mandatsaken er det eksplisitt nevnt at dette temaet må berøres i utredningen, og dessuten at innholdet i selve begrepet ”balansert og bærekraftig utvikling” må drøftes.

I den samme saken påpekes det også at:

” Trøndelag skal være en region som:

  • ivaretar og utvikler sine naturgitte fortrinn og menneskelige ressurser
  • har sterk regional identitet og konkurransekraft
  • har et utviklingsorientert og økonomisk bærekraftig næringsliv
  • deltar aktivt i samarbeid på europeisk og internasjonalt nivå
  • har levedyktige kommuner, bygder og grender
  • har god geografisk spredning av livskraftige småbyer og regionale sentra
  • har et landsdelssenter i positiv utvikling
  • gir alle innbyggere tilgang på gode tjenester og positive opplevelser

Målet er en region med livskraft, bærekraft og konkurransekraft.”

Fylkeskommunen er bare en av flere offentlige aktører som påvirker dette feltet. Særlig viktig er statens nasjonale politikk. Det er et mål med fylkessammenslåingen at den skal bidra til at fylkeskommunene kan få hand om flere og større oppgaver av betydning for den regionale utviklingen. Men uansett vil arbeidet med å utvikle regionen måtte skje gjennom et regionalt partnerskap mellom stat, fylkeskommune, kommuner, næringsliv, utdanningsinstitusjoner, frivillige aktører m.fl. Som regional planmyndighet16 har fylkeskommunen rollen som ”oppmann” for dette partnerskapet, og for å utvikle mål for regionens utvikling. Dette omtales gjerne som fylkeskommunens «samfunnsutviklingsrolle», og blir for tiden ofte poengtert i regjeringens arbeid med Regionreformen.

Sammenslåing av fylkene vil i seg selv kunne påvirke balansen på ulike områder i regionen. Valg av administrasjonssted for det nye, sammenslåtte fylket vil f.eks påvirke fordelingen av arbeidsplasser og kompetanse mellom Trondheim og Steinkjer. Andre virksomheter som er organisert fylkesvis vil også bli berørt. Dette kan igjen påvirke transport-/reiseomfanget for ansatte, brukere og øvrige interessenter, og på den måten ha miljømessig konsekvens. Spørsmålet om administrasjonssted tas opp i pkt 6.3 i denne utredningen.

5.2 Balansert og bærekraftig utvikling

Som punktene i mandatsaken viser, har temaet ”balansert og bærekraftig utvikling” mange elementer som påvirker hverandre, og som bør ha innbyrdes balanse. I kapittel 2 ble det f.eks påpekt at den regionale identiteten som er en viktig forutsetning for å skape regional konkurransekraft, forutsetter et sterkt fellesskap, hvor alle føler at de hører med. Dette kommer ikke av seg selv, men god geografisk spredning av livskraftige småbyer og regionale sentra vil utvilsomt hjelpe. Her må næringsutvikling og samfunnsutvikling gå hand i hand, og begge må ha Trøndelag som utgangspunkt.

5.2.1 Nærmere om begrepene

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen 1987) definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som sikrer behovene til dagens generasjon uten å sette framtidige generasjoners behov i fare. Dette forutsetter at det skapes et samspill mellom ulike nivå fra det personlige til det globale. Fylkeskommunenes politiske innsats for bærekraft vil først og fremst være relatert til den myndighet og de ressurser og virkemidler de disponerer, samt de stedlige utfordringene.

Bærekraftig utvikling skal oppnås gjennom en differensiert politikk som sikrer balanse mellom økologisk, sosial/kulturell og økonomisk bærekraft. Dette betyr blant annet at sikring av økologiske systemer, opprettholdelse av livskvalitet, helse, innflytelse og medvirkning, opprettholdelse av velferd og levekår, god ressursforvaltning, ressursbruk og produksjon er sidestilte interesser som skal avveies mot hverandre. Avveiingen må skje ut fra lokale muligheter og begrensninger.

Balansert utvikling har også blitt et innarbeidet begrep, som bør gis et bredt innhold. En region i balanse kan forstås som en region hvor ulike samfunnsaktører kompletterer hverandre og samhandler til felles beste, og hvor fellesressursene er godt fordelt. Samtidig skal regionen utvikles, så den minst opprettholder sin konkurransekraft og sitt velferdsnivå, og derfor vil gamle balanser stadig forrykkes mens nye må skapes. Balansert utvikling er derfor et perspektiv som kan benyttes både for økonomiske og strategiske faktorer og for velferdsrelaterte faktorer.

5.3 Forutsetninger og utfordringer mht balansert og bærekraftig utvikling

Det er som nevnt mange faktorer som påvirker grunnlaget for bosetting og velferd i regionen. I sum slår dette over tid ut i den demografiske strukturen. Ved å se hvordan den har utviklet seg i tiårene fram til i dag, får man en indikasjon på retning og omfang av endringskreftene, og hvor bærekraftig nåværende struktur er. Oppgaven blir da å vurdere om dette er noe man reelt sett kunne ha gjort noe med, eller om det er noe som nødvendigvis ble sånn, gitt vårt samfunnssystem og våre styringsidéer. Motsatt: var det noe man faktisk gjorde, og som ga klare motstrøms resultater? Ser man på framskrivinger for de neste tiårene, blir oppgaven den samme: hva kan man reelt sett påvirke? I begge tilfeller får man en indikasjon på hvilke samfunnsmessige realiteter innsatsen må rettes mot hvis man vil prøve å påvirke eller styre utviklingen i en bestemt retning.

49

Figuren ovenfor viser hvordan befolkningsendringen har vært i ulike deler av Trøndelag i de 14 årene etter år 2000. Den viser et klart mønster. Grovt sett er det områdene som faller langs den nord-/sørgående aksen ut fra Trondheim som har den største befolkningsveksten, mens det er i områdene utenfor man har befolkningsnedgang. Unntakene er blant annet Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag og Vikna i Nord-Trøndelag. Dette er kommuner som har hatt en sterk sysselsettingsvekst drevet av havbruksnæringen, og hvor befolkningsøkningen i stor grad skyldes arbeidsinnvandring.

Hvordan blir utviklingen de neste 25 årene? Det er det selvfølgelig ingen som vet. Kanskje er det mest sannsynlig at dagens utviklingstrekk fortsetter? Figuren nedenfor er i så fall hva Statistisk Sentralbyrå anslår i sitt såkalte MMMM-alternativ (basert på Middels fruktbarhet, Middels levealder, Middels innenlandsk flytting og Middels innvandring).

50_1

Kan dette benevnes som balansert eller bærekraftig utvikling? Ved nærmere ettersyn er bildet kanskje ikke fullt så grønt som det ser ut. Mange av kommunene antas riktig nok å få befolkningsøkning, men det er svært store forskjeller i hvor stor denne økningen blir. Summerer man dette over et lengre tidsrom, kan det se ut som at det er visse sjølforsterkende mekanismer ute og går, som over tid kan forskyve styrkerelasjonene i regionen. Fyller man ut bildet med statistikk som viser alders- og kjønnsbalansen17, blir disse utfordringene enda tydeligere, og enkelte steder ganske bekymringsfulle.

Tilgangen til arbeid er den store driveren for befolkningsutviklingen i kommunene, enten i form av tilgjengelige arbeid i kommunen eller ved kort pendlingsvei til arbeidsplasser i nærliggende kommuner. Trøndelag er på mange vis en ganske «komplett» region, med stor bredde av naturmiljø og naturgitte ressurser, og et utdannings- og forskningsmiljø som dekker alle nivå og alle sentrale fagfelt. Næringsmessig er dette et godt utgangspunkt for å skape et balansert og bærekraftig samfunn, med bosetting og aktivitet i ulike samfunnstyper rundt om i hele regionen. Gode kommunikasjoner som knytter dette sammen er imidlertid en viktig forutsetning for at regionen skal kunne utvikle seg slik.

50_2

Sysselsettingsutviklingen i de ulike delene av Trøndelag viser imidlertid at det selv i en ”komplett” region som Trøndelag er krevende å opprettholde en god balanse. Det er mange områder som har hatt svak eller negativ sysselsettingsutvikling siden år 2000. Dette er en underliggende faktor for mye av den problematiske befolkningsutviklingen som framgikk foran, og som bl.a. via skjev befolkningssammensetting utfordrer bærekraften i disse samfunnene på en rekke områder. Spørsmålet er om en sammenslåing av de to fylkene vil gjøre balansen i Trøndelag skjevere eller mer likevektig enn om de består som før, gitt de utviklingstendensene som figurene foran indikerer. Svaret synes å være at en sammenslåing er det som best kan knytte sammen Trøndelag på en helhetlig, balansert måte.

I vektskålen finner vi på den ene siden Trondheimsområdet, som er Trøndelags tettest befolkede, med en mengde spesialiserte funksjoner, og er regionens ubestridte sentrum. På den andre siden finner vi distriktene, hvor de fleste naturressursene finnes, og for å dra full nytte av dem må det bo folk der ressursene er. For at dette skal balansere kreves det god kobling mellom sentrum og distriktene for at regionen skal kunne håndtere og videreutvikle hele næringskjeder fra ressursuthenting, bearbeiding og foredling, fram til salgbart produkt som skal markedsføres og transporteres til markedet eller eksporteres. Den store befolkningskonsentrasjonen i Trondheim og byens nærområde representerer i seg selv et stort og konsentrert marked for resten av Trøndelag. Det gjelder alt fra ”kortreiste” landbruksprodukter til turisme, kulturnæringer, bygg- og anleggsvirksomhet osv.

Trøndelag har ingen konkurrerende storby til Trondheim. Utenfor Trondheim er det relativt svake senterdannelser, noe som er uheldig når vi skal knytte Trøndelag mer sammen. For å sikre en balansert regional bosetting bør det være senterfunksjoner på et visst nivå flere steder i regionen. Det bør derfor søkes utviklet attraktive «regionale tyngdepunkt»/regionsentra som kan betjene sitt nærmeste omland med spesialiserte butikker, tjenester, kulturtilbud osv, og med god kommunikasjonstilknytning.

Lokalisering av administrasjonen i et nytt Trøndelagsfylke er av de ting som har betydning for den balansen som her omtales.

5.4 Fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler

Plan- og bygningsloven tildeler fylkeskommunen rollen som den sentrale regionale utviklingsaktøren. Det innebærer at fylkeskommunen skal være ledende pådriver og koordinerende instans for:

  • å framskaffe tilfredsstillende analyser og kunnskapsgrunnlag relatert til regionens utfordringer, utviklingsbehov osv.
  • å utvikle mål og prioriteringer for regionens utvikling, samt å sørge for tiltak som bidrar til at regionale og lokale ressurser blir best mulig utnyttet.
  • å utvikle og ”orkestrere” et bredt og slagkraftig regionalt utviklingsapparat, jfr pkt 2.2 foran.

Dette betyr bl.a. at fylkeskommunen har ansvar for å etablere møteplasser og lede regionale partnerskap. Slike partnerskap skal medvirke til å sikre helhetlige løsninger og samlet ressursinnsats. Partnerskap oppleves som nyttige i arbeidet med å løse fylkeskommunens oppgaver og rolle. De to Trøndelagsfylkene deltar da også i en rekke felles partnerskap, hvor mange er etablert for oppfølging av strategier fylkeskommunene har laget sammen (bl.a. marint partnerskap, kulturnæringsforum).

I Trøndelag spiller dessuten Trondheim kommune ofte en rolle i dette, pga sin størrelse og funksjonelle tyngde. Trøndelagsrådet er et samarbeidsorgan hvor bl.a. de to fylkeskommunene samt fylkeshovedstedene Trondheim og Steinkjer deltar. I de senere årene har også Trøndelagsmøtet blitt en viktig arena for å drøfte Trøndelags utfordringer og muligheter.

En undersøkelse fra 201318 tyder imidlertid på at disse samarbeidsordningene i begrenset grad makter å skape omforente og bredt forankrede strategier for Trøndelag. Intervju av 29 sentrale utviklingsaktører i Trøndelag viste at de har høyst sprikende oppfatninger både av utfordringer og muligheter, og at det ikke forelå noe felles tankesett om misjon, mål eller strategier på vegne av Trøndelag. Rapporten antar at dette er en effekt av at man ikke har greid å etablere Trøndelag som strategisk enhet i institusjonell forstand, med arenaer hvor slike felles tankesett kan utvikles.

Vil samling av de to fylkeskommunene til et nytt fylke, gjøre det lettere å etablere Trøndelag som strategisk enhet i slik institusjonell forstand? Det er vanskelig å forutsi, men antakelig vil det være en fordel at det på en rekke sentrale områder blir én styrende aktør i stedet for to, at disse representerer hele Trøndelag, og har som oppgave å ivareta hele Trøndelags interesser. Bedre geografisk samsvar mellom fylket og den funksjonelle regionen bør dessuten kunne styrke fylkeskommunens lederrolle mht samfunnsutviklingen i regionen. Det bør være en sentral oppgave i organiseringen av en ny fylkeskommune å utforme en samfunnsutviklingsrolle som utnytter disse nye forutsetningene.

Et godt og konstruktivt samarbeid med Trondheim kommune vil være viktig i denne forbindelsen. Hensynet til storbyens posisjon i den nasjonale «konkurransen» versus dens innsats for å sikre livskraft i regionen, krever avveining. Det er heller ikke slik at en by i vekst uten videre fungerer som «motor» for den øvrige regionen19. For at dette skal lykkes kreves det bevisst samarbeid og tilrettelegging mellom partene.

Fylkeskommunene har ikke bare ansvar for regional planlegging, men har også ansvar for tjenesteyting, bl.a. videregående skole, fylkesveier, kollektivtrafikk, kultur og tannhelse. Dette er viktige tjenester i regional utviklingssammenheng. Noen av dem utfordres av forslag fremmet i den Oppgavemeldingen som regjeringen la fram for Stortinget våren 2015. Her åpnes det for at storbyene kan gis ansvar for videregående skole og kollektivtrafikk. Stortinget hadde visse innvendinger til dette, men ga likevel åpning for slike løsninger. Hvis Trondheim velger å benytte seg av muligheten, vil det som nevnt i pkt 2.4 bety fragmentering av viktige virkemidler som trengs for å skape helhetlig Trøndelagspolitikk på sentrale utviklingsområder. I et sammenslått fylke vil fylkeskommunen bedre kunne danne motvekt mot en slik utfordring.

5.5 Regional planlegging som redskap

Planlegging innebærer i prinsippet å lage et gjennomtenkt og omforent opplegg (en plan) for framtidige tiltak, disposisjoner osv. Et budsjett er like mye en plan som en arealplan eller byggeplan. Sånn sett har fylkeskommunen mange planer som har med regionen og dens utvikling å gjøre.

Det er særlig to lover som er viktig i denne sammenhengen:

  • Kommuneloven
  • Plan- og bygningsloven

Kommuneloven har bestemmelser om fylkeskommunens økonomiske disponeringer, med krav om å vedta både årsbudsjett og flerårig økonomiplan. Her bestemmes hvor mye penger som skal brukes på forskjellige saksområder (f.eks fylkesveier), hvilke tiltak som skal prioriteres innenfor disse igjen. Ved at planene underlegges offentlig behandling og debatt, vil regionale interesser ha mulighet til å påvirke de beslutningene som fattes.

Plan- og bygningsloven bestemmer at fylkes-kommunen har ansvar for den regionale samfunnsplanleggingen. Etter som mange av de faktorene som trengs for å skape utvikling i fylket bestemmes over av andre, vil en del av planansvaret være å bringe disse sammen i partnerskap. Mye av planleggingsprosessene får dermed karakter av forhandling, og dette setter preg på de resulterende planene.

Hensikten med denne planleggingen er å skape en helhet av de mange tiltakene som iverksettes. Plan- og bygningslovens § 3-4 peker på noen viktige forhold som hører med
i helhetsvurderingen:

”Regional planlegging har til formål å stimulere den fysiske, miljømessige, helsemessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i en region. Regional planmyndighet har ansvaret for og ledelsen av arbeidet med regional planstrategi, regionale planer og regional planbestemmelse etter reglene i kapittel 7 og 8. (…)”

Arealplanleggingen er en del av dette. Den regulerer arealbruken på visse områder av regional betydning. Her har fylkeskommunen rolle som myndighet, og kan i visse sammenhenger fastsette hva som skal gjøres gjeldende. Men også i denne rollen er det i planleggingsprosessen utstrakt dialog og forhandling med andre myndigheter, interessenter osv. Bl.a. har en del statlige sektormyndigheter innsigelsesrett overfor regionale myndigheters planer.

Felles for alle disse regionale planoppgavene er altså at de ivaretas gjennom dialog, offentlig innsyn og mulighet for innbyggere og interessenter til å uttale seg og evt påklage vedtak. Det er m.a.o. en demokratisk planleggingsform. I den praktiske handteringen kan det ha dannet seg ulike tradisjoner og vurderings- måter i de to fylkeskommunene, slik at vi etter en sammenslåing kan sitte igjen med planer med ulik innretning i nord og sør. Iht Inndelingslova skal bl.a. regionale arealplaner etter PBL fortsatt gjelde inntil de blir endret gjennom nye vedtak. Endring av slike planer er en ganske arbeidskrevende prosess.

Planer som er laget felles for de to trøndelags-fylkene (etter hvert har det blitt ganske mange av dem) vil naturlig nok være uproblematisk å videreføre etter en sammenslåing. For de planene som ikke er laget felles er det derimot behov for gjennomgang, for å harmonisere planform og innhold. Her kan det ligge både en arbeidsmessig og politisk utfordring som må gis oppmerksomhet.

5.6 Fylkeskommunenes rolle i næringsutviklingen

Kap5_b

Fylkeskommunenes rolle som tilrettelegger og pådriver for næringsutvikling er inkludert i samfunnsutviklingsrollen, og innebærer bl.a.:

  • Utarbeidelse av næringspolitiske mål og strategier
  • Forvalte økonomiske utviklingsmidler
  • Forvalte/tilrettelegge juridiske virkemidler
  • Drive arenabygging og kopling av aktører og satsinger

Selv om næringsutvikling henger tett sammen med utvikling av andre samfunnsområder, utgjør det et eget og viktig saksområde for
fylkeskommunene, knyttet til en rekke operative oppgaver. Det utarbeides en rekke planer på området, og det disponeres betydelige midler. De to fylkeskommunene har lenge hatt et omfattende samarbeid, ettersom de dekker en ganske overlappende næringsgeografi, og har en rekke felles planer, bl.a.:

  • Felles strategier for olje- og gassektoren
  • Internasjonal strategi 2013 – 2016
  • FoU strategi for Trøndelag 2012 – 2015
  • Reiselivsstrategi for Trøndelag 2008 – 2022
  • Strategiplan for kulturnæringer Trøndelag 2009 – 2016
  • Marin strategi for Trøndelag
  • Landbruksmelding for Trøndelag

I tillegg har de to fylkeskommunene også egne planer.

En stor del av de midlene som disponeres for næringsutvikling er statlige midler. I tillegg bevilger både STFK og NTFK egne midler. I NTFK utgjør eierinntekter fra NTE et betydelig beløp, og er en stor del av forklaringen på at NTFK bruker vesentlig mer ressurser på næringsutvikling i sitt fylke enn hva STFK gjør i sitt. Spørsmålet om eierskap og disponering av midler fra NTE er ikke med i mandatet for denne utredningen, men tas opp i en særskilt utredning. Det vises også til kapittel
7 Økonomiske forhold nedenfor.

Også når det gjelder partnerskap har de to fylkeskommunene gått sammen på en rekke områder, bl.a.

  • Styringsgruppe for VRI
  • Regionalt forskningsfond
  • Kontaktforum Reiseliv Trøndelag
  • Kulturnæringsforum
  • Olje og gass
  • Innovasjonsteam Trøndelag
  • Kystskogbruket
  • Internasjonalt forum

Begge har i tillegg et regionalt partnerskap for sitt eget fylke. I sum viser dette at det ikke vil medføre vesentlige problemer å etablere partnerskap for et samlet Trøndelag.

De fylkeskommunale virkemidlene fordeles på en rekke virksomheter som omsetter dem til operative tiltak. Innovasjon Norge (IN) er fylkeskommunenes bedriftsrettede apparat. Fylkeskommunene bevilger hvert år en andel av de regionale utviklingsmidlene til IN, som bruker midlene til ulike former for tilskudd, lån og garantier rettet mot næringslivet. Dessuten tildeles det årlig midler til utvalgte organisasjoner som arbeider med regional næringsutvikling, bl.a. næringshager, inkubatorer, Trøndelag Reiseliv AS, VRI, Regionalt Forskningsfond mv.

Ved en sammenslåing av de to Trøndelags-fylkene vil mye av dette endres, som følge av at flere av samarbeidsorganisasjonene mest sannsynlig også vil bli omstrukturert/sammenslått. I tillegg er kommunestrukturen satt i spill gjennom kommunereformen. Dette vil gi en krevende overgangsfase, men trolig et tyngre og mer oversiktlig tiltaksapparat på sikt. Det vil imidlertid kreve en grundig avveining å fastlegge den framtidige lokaliseringen av det fylkeskommunale tiltaksapparatet. En balansert utvikling av regionen krever god fordeling av også av disse ressursene. Kanskje vil kompetansesentra i distriktene kunne være en løsning.

Trondheimsregionen har gjennom sitt næringsråd og næringsfond til dels jobbet med parallelle aktiviteter til det STFK og IN gjør. Dette skaper uklarhet og utfordrer til en viss grad fylkeskommunens regionale samordningsrolle. At også kommuner i Nord-Trøndelag (Stjørdal og Leksvik) er med i Trondheimsregionen, bidrar til dette. I et samlet Trøndelag vil ikke det sistnevnte spille noen rolle, men at en delregion med ca 2/3 av Trøndelags befolkning har etablert forvaltningsstrukturer som til en viss grad konkurrerer med fylkeskommunens, kan på sikt undergrave arbeidet med å skape et Trøndelag i balanse. Utfordringen vil imidlertid ikke være mindre om Trøndelag fortsatt er delt i to fylker.

De videregående skolene representerer viktige kompetansenav i sine områder, og utgjør i sum en viktig del av kompetansegrunnlaget for regionens samfunns- og næringsliv. Det er viktig at studietilbudet er i tråd med det framtidige behovet i arbeidslivet, og at innholdet er oppdatert. Skolene spiller også en viktig rolle i å legge til rette for opplæring og integrasjon av et stadig større antall innvandrere. I begge fylkene er det dessuten næringsutviklingsprosjekt/-aktiviteter knyttet til videregående skole. Et felles Trøndelagsfylke kan gi grunnlag for flere spesialiserte tilbud av type «Blått kompetansesenter» på Frøya.

5.7 Fylkeskommunenes tiltenkte samfunnsutviklerrolle i ny Regionreform

I Oppgavemeldingen, som ble lagt fram for Stortinget våren 2015, er det en drøfting av regionalt nivå, og skissemessige vurderinger av hvilke oppgaver dette nivået kan ha i framtida. Samfunnsutviklerrollen gis her en sentral plass. Drøftingen baseres i stor grad på vurderingene i Amdamrapporten, hvor det angis tre sett kriterier for regioninndeling som grunnlag for utøvelse av rollen som regional samfunnsutvikler:

  1. Muligheten for å utøve et helhetssyn og unngå utilsiktede konsekvenser av sektorvedtak.
  2. Regionenes funksjonalitet og homogenitet, blant annet med hensyn til bo- og arbeidsmarked og næringssammensetning.
  3. Felles identitet. Forutsetning for at befolkningen skal identifisere seg med region og regionsenter.

I meldingen viste departementet til at fylkeskommunene allerede har en sentral rolle med hensyn til regional utvikling, gjennom blant annet ansvaret for regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer et samordningsansvar gjennom planprosesser, for alle sektorer, og med vekt både på territoriell/horisontal samordning og på vertikal samordning mellom kommune, fylkeskommune og stat.

Ved å vektlegge samfunnsutviklingsper-spektivet sterkere mente departementet at man kan styrke regionene i rollen som samfunnsutviklere, gjennom å utvikle mulighetene til å koordinere ulike sektorers innsats innenfor regionen. Forutsetningene for å innta en strategisk samfunnsutviklerrolle er imidlertid tett knyttet til regional struktur. Departementet mente at større regioner vil kunne styrke samhandlingen mellom stat og region og slik kunne bidra til en bedre sektorsamordning. Færre regioner gir færre enheter for staten å forholde seg til, samtidig som det kan gi enheter med sterkere fagmiljøer som kan se større områder og prosesser i sammenheng.

Departementet ga imidlertid ingen synspunkt hvordan dette skal gis praktisk innhold, men uttrykte at videreutvikling av det regionale folkevalgte nivået som samfunnsutvikler kan gi en mer målrettet og virkningsfull innsats enn en videreutvikling av regionene som tjenesteprodusent. At en sterk samfunnsutviklerrolle krever at man også har hand om visse sentrale tjenesteområder, ble som tidligere nevnt oversett av departementet.