8. Tjenesteproduksjon

8.1 Fylkeskommunens rolle som tjenesteyter

Under dette kapittelet gjennomgås fylkeskommunenes tjenesteområder i tur og orden.

8.2 Videregående opplæring

Kap8_a

Fylkeskommunens er gitt ansvar for videre-gående opplæring. Dette omfatter mer enn de videregående skolene, da også opplæring i lærebedrift og voksenopplæringssentre regnes som videregående opplæring. Opplæringstilbudet på området er mangfoldig, etter som fylkeskommunene relativt fritt kan etablere spesielle studier. Visse elever kan dessuten ha rett til spesielt utformet undervisning, slik f.eks. samiskspråklige
elever har.

Etter som de mest sentrale undervisningstilbudene skal forberede for videre studier eller bestemte yrker, er hovedtyngden av den videregående opplæringsvirksomheten lik i NTFK og STFK. Samtidig er det noen klare ulikheter, som bl.a. skyldes at elevenes studievalg er forskjellige i de to fylkene. Det er også noen flere satsinger, samt at det brukes relativt mere penger pr elev i NTFK enn i STFK. Det siste er imidlertid i ferd med å jevne seg ut pga generell tilstramming i økonomien i NTFK.

En sammenslått fylkeskommune vil få en utfordring med å harmonisere tilbudene og ressursnivået. I den forbindelse er det viktig å forstå at de videregående skolene også har betydning ut over selve skolevirksomheten på det stedet hvor de befinner seg. De er viktige sentra både for næringsutvikling og kulturtilbud.

8.2.1 Gjeldende struktur og organisering

Som det framgår av tabellen nedenfor er det omtrent dobbelt så mange videregående skoler, elever, lærebedrifter og lærlinger i Sør-Trøndelag som Nord-Trøndelag. Når det gjelder lærekandidater og opplæring av voksne, har Nord-Trøndelag relativt sett en betydelig større andel enn Sør-Trøndelag.

90

De fleste skolene i Nord-Trøndelag fylket ligger i midtregionen, hvorav 5 ligger innenfor en radius på 40 km. I Sør-Trøndelag har naturlig nok Trondheim en dominerende posisjon med 8 skoler, men for øvrig er skolestrukturen ganske desentralisert, med relativt mange små skoler. Dette har med bosettingsstruktur og pendlingsavstand å gjøre.

91

I NTFK er Avdeling for videregående opplæring inndelt i tre seksjoner: struktur og pedagogisk utvikling, fag- og yrkesopplæring og kvalitet. Seksjon for struktur og pedagogisk utvikling omfatter blant annet tilbudsstruktur, inntak, spesialundervisning, karriereveiledning og voksenopplæring. Seksjon for fag- og yrkesopplæring omfatter i hovedsak opplæring i bedrift og eksamen. Innenfor seksjon for kvalitet er det arbeidsområder som systemstøtte, kvalitet, digital kompetanse og internasjonalisering.

Det er 40 stillinger i den sentrale administrasjonen i Fylkets hus, inklusive prosjektstillinger og delstillinger. I tillegg er seks medarbeidere lokalisert på karrieresentrene i Verdal og Namsos.

I STFK er Fagenhet for videregående opplæring inndelt i fire faggrupper: fagopplæring, kvalitetsutvikling, inntak og formidling, og økonomi og administrasjon. Faggruppe for fagopplæring godkjenner blant annet lærekontrakter og lærebedrifter og driver utviklings og kvalitetsarbeid knyttet til fagopplæringen. Faggruppe kvalitetsutvikling har blant annet ansvar for skoleutviklingsprosjekter, skoleoppfølging og IKT. Faggruppe inntak og formidling planlegger blant annet de videregående skolenes tilbud, gjennomfører inntaket og driver individ- og systemrettet arbeid overfor elever med særskilte behov.

Det er 48 stillinger i den sentrale administrasjonen i Fylkeshuset, inklusive prosjektstillinger, lærlinger og delstillinger.

8.2.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht videregående opplæring

Det er noen forskjeller mellom fylkene mht utdanningstilbud. NTFK har for eksempel flere særlige satsinger enn STFK:

Satsinger i Nord-Trøndelag:

  • Spisset toppidrett ved tre skoler, til sammen 7 tilbud: 5-6 millioner kroner
  • Idrettsfag (landslinje Meråker): 3,4 millioner kroner
  • Grønn sektor (Mære landbruksskole):
    7,5 millioner kroner
  • Blå sektor (Ytre Namdal videregående skole): 1,4 millioner kroner
  • Distriktsprofil (opprettholde et minimum/mangfold i tilbud ved skolene Leksvik, Meråker og Grong): 4- 5 millioner kroner

Satsinger i Sør-Trøndelag:

  • Spisset toppidrett (Inklusive tildeling til RBK og Olympiatoppen): 6 – 7 millioner kroner.

Disse forskjellene har delvis bakgrunn i at NTFK, pga en relativt gunstig økonomisk situasjon, har kunnet bruke mer penger på videregående skole enn STFK. Ulike beregninger viser da også store kostnadsforskjeller mellom Nord- og Sør-Trøndelag. KOSTRA-tall viser at netto utgift pr innbygger pr elev i aldersgruppen 16-19 år er ca kr 27.700 høyere i Nord-Trøndelag enn i Sør-Trøndelag. Årsaken til denne kostnadsforskjellen er blant annet høyere andel elever på yrkesfag og flere lærere per elev i Nord-Trøndelag. En annen beregningsmåte er å bruke NTFK´s ressursfordelingsmodell på skolene i Sør-Trøndelag, noe som viser at disse da ville fått 197 millioner kroner i ekstra tildeling.

8.2.3 Videregående opplæring i et samlet Trøndelagsfylke

Det er store likheter i organiseringen av opplæringsfeltet i de to fylkene, og den interne faggruppen har derfor hatt hovedfokus på å identifisere forskjellene og omtale disse.

Framskrivinger viser elevtallsnedgang i begge fylkene fram mot 2020. I Nord-Trøndelag er nedgangen størst midt i fylket (Levanger/Verdal/Steinkjer). Etter 2020 blir det en oppgang, og denne vil være større i Trondheim enn ellers i fylkene. Dette vil gi en elevtallsøking fram mot 2030 totalt i Sør-Trøndelag, mens Nord-Trøndelag vil ha lavere elevtall i 2030 enn i 2014. Den relative forskyvningen vil på sikt utløse behov for omfordeling av ressursene til videregående opplæring i et nytt Trøndelagsfylke. Nord–Trøndelag er for øvrig i gang med en prosess for å tilpasse aktivitetsnivået til forventet lavere inntektsnivå og endring i demografi fram mot 2020.

I tillegg til endringer som følge av befolknings-utvikling og justert rammetilskudd fra staten, vil det for den enkelte skole også bli endringer pga ny modell for intern fordeling av ressurser. I en ny, felles fylkeskommune må det nødvendigvis vedtas en ny, felles modell til erstatning for dagens to modeller, som har ulik innretning. Bl.a. gir de ulike utslag for «små» og «store» skoler. Det bør imidlertid benyttes en overgangsperiode hvor skolene kan tilpasse seg til den nye tildelingsmodellen.

Den interne faggruppen som har utredet sammenslåing av de to fylkeskommunenes videregående opplæring, mener at det er muligheter for gevinster ved en sammenslåing hva gjelder tilbudsstruktur og skoletilbud. Det antas å bli større mulighet for å tilby spesielle skoletilbud som det er vanskelig å ha elevgrunnlag for innenfor bare ett av fylkene. Videre vil det gi muligheter for justering av tilbudsstruktur i grenseområdene mellom dagens fylker.

Faggruppen peker særlig på tre hovedutfordringer:

  1. Forskjellig befolknings- og økonomisk utvikling i de to fylkene.
    Nord-Trøndelag fylkeskommune har i dag flere ressurser pr elev/lærling enn Sør-Trøndelag fylkeskommune. Endringer i inntektssystemet og demografiske endringer vil imidlertid føre til at rammene til Nord-Trøndelag fylkeskommune minker i årene som kommer. Samtidig er rammene for Sør-Trøndelag fylkeskommune stabile eller øker noe de kommende årene. Dette vil måtte gi en omfordeling av ressursene.
  2. Forskjellig tenkning rundt distriktsskoler/spesialistskoler i de to fylkene. Det er i dag tre spesialistskoler i Nord-Trøndelag fylkeskommune: Mære landbruksskole, Inderøy vgs (musikk, dans og drama), og Meråker vgs (landslinjer innen langrenn og skiskyting). Sør-Trøndelag fylkeskommune har i dag ingen slike spesialistskoler.

    Sør-Trøndelag har imidlertid også en struktur der spesialiserte tilbud er konsentrert til enkelte skoler. Eksempler på dette er Skjetlein videregående skole (naturbruk), Frøya (havbruk), Heimdal (IKT), spisset toppidrett/landslinjer på Oppdal, Strinda og Heimdal. De økonomiske tildelingsmodellene er imidlertid ulike.

    Dagens forskjellige utgangspunkt i forhold til spesialistskoler i nord og sør må løftes fram. Dette er en viktig forskjell, og det må vurderes hva en har ressurser til å videreføre på hvilken måte i et sammenslått fylke. Dette er en økonomisk prioritering, og blir dermed i siste instans et spørsmål som politikerne må ta stilling til.

  3. Organiseringen i et sammenslått fylke. Dagens tonivåmodell vil kunne utfordres innen opplæringsområdet på grunn av større område og flere enheter (pr i dag er det til sammen 35 enheter). En organisering i regioner innad i et sammenslått fylke vil kunne være en mulig tilnærming for å avhjelpe dette. I Akershus og Hordaland har fylkeskommunen valgt en slik løsning. Framtidig organisering av fag- og yrkesopplæringen må også ta høyde for at lærebedrifter og opplæringskontor skal følges opp i en større region og en må vurdere en organisering som sikrer en delvis lokal oppfølging.

8.3 Regional utvikling og kultur

Fylkeskommunene er gitt et hovedansvar for fylkenes samfunns- og næringsutvikling. Dette er fylkeskommunenes mye omtalte samfunnsutviklerrolle, som mange nå signaliserer skal styrkes. Rollen innebærer å skape produktivt samspill mellom engasjerte aktører i regionen, slik at regionens ressurser kan omsettes til konkurransekraft og til samfunnets beste. Fylkeskommunen er gitt styring med enkelte av de ressursene som skal bidra til dette, men først og fremst er dens rolle å utvikle sterke utviklingspartnerskap, og tilrettelegge og koordinere deres felles innsats.

Et sentralt virkemiddel i dette er den fylkeskommunale planleggingen, som nettopp har fylkets utvikling som utgangspunkt. Denne planleggingen omfatter både samfunnsutvikling i bred forstand, og arealplanlegging på bestemte områder som ikke dekkes av kommunene. Begge fylkeskommunene har samlet dette arbeidet i en egen avdeling for Regional utvikling og kultur. Her inngår en rekke saksområder knyttet til den nevnte oppgaven:

  • Samfunnsplanlegging, areal og miljø
  • Næringsutvikling
  • Kultur
  • Samiske spørsmål (drøftes særskilt i pkt 10.1)

Det er også noen andre tilknyttede saksområder, som friluftsliv, vilt og fisk, kulturminnevern.

8.3.1 Gjeldende struktur og organisering

8.3.1.1 Samfunnsplanlegging, areal og miljø
Samfunnsplanleggingen er i hovedsak organisert rundt arbeidet med Fylkesplanens samfunnsdel, og i de seneste årene en forberedende regional planstrategi. De to fylkeskommunene har i en årrekke laget hele eller deler av disse planene felles, nettopp fordi det som skal utvikles med planene har vært sammenvevd i en felles funksjonell region. Også andre planer er på samme måte felles, f.eks Forvaltningsplan for vann i vannregion Trøndelag.

Fylkestinget er øverste plan- og vedtaksmyndighet for regionale planer. Når det kommer til oppfølging av regionale planer er Fylkesutvalget i STFK og Fylkesrådet i NTFK de sentrale politiske organene.

Den regionale arealpolitikken i er i begge fylkene nedfelt i Regional plan for arealbruk. Etter PBL § 8-2 skal den legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i regionen. Begge fylker har et planforum, hvor fylkeskommunen har ledelsen. Dette er en formell arena iht PBL, for drøfting og avklaring av planspørsmål mellom kommuner og statlige sektormyndigheter.

Organiseringen og oppgaveløsingen på dette området er i hovedsak lik i begge fylkeskommunene.

Fylkeskommunen har ikke noen klart definert rolle i klimaarbeidet. Men på en rekke samfunnsområder har den et klart ansvar og mulighet til å bidra, bl.a. som planmyndighet. Begge fylkeskommunene har planer for klima og energi. Det aller meste av innsatsen vil være i samarbeid med andre aktører. Aktuelle innsatsområder er:

  • Energiproduksjon
  • Arealpolitikk
  • Transport
  • Energibruk i bygg
  • Innkjøpspolitikken

8.3.1.2 Næringsutvikling
Fylkeskommunene har en viktig næringspolitisk rolle i regionen. Fordi de i stor grad dekker samme funksjonelle område, har det lenge vært et betydelig samarbeid mellom NTFK og STFK. Mange næringsrettede planer og strategidokumenter er felles, bl.a. for landbruk, marin sektor, reiseliv, olje og gass, FoU.

Fylkeskommunenes arbeid med næringsutvikling finansieres dels gjennom årlige tilskudd til regional utvikling fra KMD og andre statlige program, dels egne midler og midler fra andre sektorer der de understøtter regionale utviklingstiltak, f.eks videregående opplæring og vegsektoren.

Mye av fylkeskommunenes virkemidler forvaltes av andre aktører, særlig av Innovasjon Norge og kommunene. Fylkeskommunen samarbeider også med, og gir økonomisk støtte til utvalgte organisasjoner som arbeider med regional næringsutvikling, bl.a. Trøndelag Reiseliv AS, Oi! Trøndersk Mat og Drikke AS, VRI og Regionalt Forskningsfond. De aktuelle aktørene vurderes som viktige partnere i gjennomføring av det regionale utviklingsarbeidet.

Eierskap er ett av virkemidlene i denne sammenhengen. STFK har eierinteresser i 19 aksjeselskap (3 heleide) og 5 interkommunale selskap, samt et fylkeskommunalt foretak. NTFK har eierinteresser i 22 aksjeselskap (1 heleid) og 6 interkommunale selskap. En rekke av disse eierposisjonene er næringspolitisk motivert.

I begge fylkeskommunene er det næringsutviklingsprosjekt/-aktiviteter knyttet til videregående skoler. I tillegg har Sør-Trøndelag fylkeskommune, i partnerskap med Frøya kommune, etablert et regionalt blått kompetansesenter på Frøya.

På noen saksområder har fylkeskommunene forvaltningsansvar. Dette gjelder bl.a. noen av bestemmelsene i Akvakulturloven, Havressursloven og Viltloven.

8.3.1.3 Kultur
Fylkeskommunenes rolle på kulturområdet er i liten grad knyttet til definerte forvaltnings- eller tjenesteområder, bortsett fra fordeling av noen statlige tilskuddsmidler, samt på bibliotekområdet. Den rollen som utøves er primært forankret i den fylkeskommunale samfunnsutviklingsrollen og ansvaret for regional planlegging24.

Hovedoppgaven for fylkeskommunene som regional utviklingsaktør på kulturfeltet har derfor vært å drive aktivt, strategisk utviklingsarbeid i partnerskap med andre for å styrke og samordne de ulike områdene. Dette har skjedd både gjennom eierskap, tilskudd til utviklingsprosjekter, etablering og/eller drift av kulturinstitusjoner og gjennom egeninitierte tiltak. Noen kulturinstitusjoner kommer inn under det statlige funksjonsfordelingssystemet hvor staten yter tilskudd med en viss prosentandel.

De to fylkeskommunene har felles strategiplan for kulturnæringene og for film i Trøndelag. For øvrig har de hver sine planer, i tråd med sine respektive satsinger. Temaene er likevel mye de samme. Begge fylkeskommunene har f.eks en betydelig ungdomsrettet virksomhet.

8.3.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht Regional utvikling og kultur

8.3.2.1 Samfunnsplanlegging, areal og miljø
Det er helt ubetydelige forskjeller mellom NTFK og STFK på dette området, som følge av et langvarig samarbeid og utarbeiding av mange felles planer.

8.3.2.2 Næringsutvikling
De to fylkeskommunene dekker som nevnt i stor grad samme funksjonelle område, og derfor er mye likt mht næringsutviklingsarbeidet, bl.a. mange felles planer. Den viktigste forskjell ligger antakelig i at Sør-Trøndelag har en dominerende storby med tilhørende storbyområde, som dessuten har organisert egne utviklingsfunksjoner i Trondheimsregionen.

Trondheimsregionen har gjennom sitt eget næringsråd og næringsfond til dels jobbet med parallelle aktiviteter til det STFK og Innovasjon Norge gjør. Dette skaper en litt uklar situasjon, som også vil være der i et sammenslått Trøndelagsfylke, om man ikke avklarer det i en samarbeidsmodell.

Det kan også noteres at Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) nettopp har vedtatt å fusjonere med Universitetet i Nordland, og at man i Trøndelag dermed er mer delt enn på svært lenge når det gjelder det sentrale kunnskaps- og FoU-området. At dette skjer nettopp idet man tenker å lage et felles Trøndelagsfylke, er paradoksalt

8.3.2.3 Kultur
De to fylkene har ulik historie hva gjelder profesjonelle kulturinstitusjoner. Nord-Trøndelag har hatt få profesjonelle kulturinstitusjoner og har derfor gjennom økonomisk satsing og prioritering bygget opp og tatt en eierrolle i disse. Mens institusjoner som Trøndelag Teater og Trondheims Symfoniorkester har lange tradisjoner i Trondheim og Sør-Trøndelag.

8.3.3 Regional utvikling og kultur i et samlet Trøndelagsfylke

8.3.3.1 Samfunnsplanlegging, areal og miljø
De siste årene har det som nevnt vært et tett samarbeid mellom trøndelagsfylkene innenfor regional planlegging. For de planene som ikke er laget felles er det behov å harmonisere planform og innhold ved en sammenslåing. Dette vil utløse behov for rullering av en rekke planer og strategier. Med tanke på at fylkene har hatt noe ulik praksis omkring planstruktur og bruk av myndighetsrollen, kan dette også gi en viss utfordring på politisk nivå. Administrativt og faglig antas det ikke å være nevneverdige utfordringer knyttet til en sammenslåing.

8.3.3.2 Næringsutvikling
Trøndelag er en svært ressursrik region, som dessuten har et særdeles sterkt kunnskaps- og forskningssentrum i Trondheim. I en felles fylkeskommune for Trøndelag, vil man i større grad enn i dag kunne lage et helhetlig utviklingsopplegg for dette. Samlet vil man også kunne tale det regionale helhetssynets sak med større tyngde. At en sammenslåing vil forenkle samarbeidsstrukturene (partnerskap, eierskap osv), vil bidra til dette.

Trondheim har med sine kunnskapsinstitusjoner, offentlige virksomheter og varierte næringsliv en helt sentral rolle som næringsmessig motor ikke bare for Trondheim og Sør-Trøndelag, men for hele Trøndelag. Dermed har dette stor betydning både for Trondheim kommune og for de to fylkeskommunene. Begge parter har legitim interesse og posisjon til å arbeide for å utvikle og dra nytte av disse formasjonene, som bør ses som et samfunnsmessig fellesgode, som mange bidrar til å opprettholde. Dette tilsier at næringsutviklingsarbeidet i Trondheimsregionen og det nye Trøndelagsfylket bør samordnes, med sterk innflytelse for fylkeskommunen på de områdene som har stor fylkesregional betydning. Det bør bli lettere å finne fram til slike løsninger i et sammenslått fylke.

Organisering av statlige innovasjonsaktører (Innovasjon Norge, SIVA, fylkesmannen) er til vurdering, og for tiden uklart. Antakelig vil en samlet fylkeskommune samsvare bedre med disse aktørenes framtidige organisering enn de nåværende to.

Den interne faggruppa påpeker at organisering og arbeidsmåte på næringsområdet er lik men ikke identisk, men at ulikhetene er ikke større enn at de er fullt mulig å integrere i en felles struktur.

8.3.3.3 Kultur
Et samlet Trøndelagsfylke vil gi en spennende mulighet til å utvikle det varierte kulturlivet på nye måter. Det kan også gi muligheter til å søke om større og helhetlig innflytelse på tildeling av statens svært fragmenterte tilskuddsordninger på kulturområdet.

Ved en eventuell sammenslåing vil en rekke eierskap måtte vurderes og konsolideres.

8.4 Kollektivtrafikk

Fylkeskommunene har direkte ansvar bare for deler av kollektivtransporten i fylket, dvs for

  • Båt og ferge
  • Ordinære ruter bil og bane
  • Skoleskyss
  • Bestillingstransport
  • Tilrettelagt transport

Annen kollektivtrafikk som tog, fly, taxi, ekspressbuss og flybuss ivaretas av statlige eller private aktører.

Kollektivtrafikken er størst i og til/fra Trondheim. Ser man bort fra denne, er det små forskjeller mellom de to fylkene. Skoleskyssen er dominerende.

I tillegg til å ha direkte ansvar for deler av kollektivtilbudet, vil fylkeskommunen via sitt samfunnsutviklingsansvar være en viktig premissgiver, tilrettelegger og koordinerende instans for det samlede kollektivtilbudet i fylket.

8.4.1 Gjeldende struktur og organisering

Fylkeskommunene driver ikke egen transportvirksomhet, men kjøper de transporttjenestene de har behov for i markedet. STFK ivaretar dette gjennom eget administrasjonsselskap – AtB, som planlegger, anskaffer og følger opp ruteproduksjonen mot publikum, kommuner og operatører. I NTFK ivaretas de tilsvarende oppgavene av fylkeskommunens egen administrasjon.

8.4.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht kollektivtransport

Både i NTFK og STFK er det ønske om å gi likeverdige tilbud i alle deler av fylket. Men ulike forutsetninger gjør at tilbud og løsningsmåter likevel blir forskjellige. Slik vil det også bli i et samlet Trøndelagsfylke. Det er først og fremst Trondheimsregionen som vil kreve andre løsninger enn det øvrige Trøndelag.

Buss er den dominerende transportløsningen i mesteparten av de to fylkene, men i Trondheimsregionen blir Trønderbanen etter hvert en viktigere del av kollektivløsningen. I de mindre byene har NTFK et kollektivtilbud som er en kombinasjon av bybuss og bestillingstransport innad i byene, og et godt utviklet busstilbud mellom byene. STFK har ingen større småbyer og et tilsvarende internt kollektivtilbud er fraværende her.

Innad i distriktene er tilbudet i de to fylkeskommunene ganske likt, med litt ulik bruk av virkemidler. NTFK har mer bruk av bestillingstransport enn STFK. For trafikken til og mellom regionsentra (stamruter) bruker NTFK jernbane, buss og hurtigbåt. I tillegg benyttes tilbringertransport for å knytte distriktet til de regionale stamrutene. STFK har i hovedsak satset på bussruter fra regionsentra ute i distriktene og inn til Trondheim, men jernbanen blir som nevnt stadig viktigere på enkelte strekninger.

8.4.3 Kollektivtrafikk i et samlet Trøndelagsfylke

Befolkningskonsentrasjonen i og omkring Trondheim gjør at kollektivtilbudet her og i resten av Trøndelag vil få ulik struktur også i framtida. I tillegg er det verdt å bemerke at også en del kommuner ute ved kysten (Hitra, Frøya, Ørlandet og Vikna) forventer stor vekst, noe som får betydning for sjøverts kollektivtrafikk.

Kollektivtrafikken er en viktig faktor når det gjelder å knytte Trøndelag sammen. Det er imidlertid ikke noen bestemte utfordringer omkring det framtidige kollektivtilbudet som krever spesiell oppmerksomhet i denne utredningen.

Derimot må det påpekes at fylkeskommunenes organisering av sitt arbeid med kollektivtrafikken er såpass forskjellig at det må gjøres valg av organisasjonsmodell ved en sammenslåing. Det betyr ikke at dette må gjøres som del av et evt sammenslåingsvedtak, men at oppgaven da bør påpekes, og kanskje vedtas utredet.

8.5 Fylkesveger

Kap8_c

Det offentlige vegnettet er delt mellom riks-, fylkes- og kommuneveger. Fordelingen endres med jevne mellomrom, siste store omfordeling var i 2010.

8.5.1 Gjeldende struktur og organisering

I Sør-Trøndelag fylke er det i 333 km riksveg og 2.940 km fylkesveg, mens Nord-Trøndelag har 352 km riksveg og 3.004 km fylkesveg. I tillegg kommer gang- og sykkelveger, samt et antall særskilte objekt som bruer, tunneler og fergekaier.

Fylkeskommunene har ansvar for bygging, forvaltning, drift og vedlikehold av fylkesveger. Det er Statens Vegvesen som tar seg av den praktiske oppgaveløsingen, på oppdrag fra fylkeskommunene, gjennom en ordning som kalles ”sams vegadministrasjon”. Fylkeskommunene i Trøndelag forholder seg her til hvert sitt avdelingskontor i Statens Vegvesen Region Midt, som også omfatter Møre & Romsdal. Denne regionale koblingen medfører for øvrig at disse tre fylkeskommunene har ansvar for å lage en felles Regional Transportplan for Midt-Norge, som innspill til Nasjonal Transportplan (NTP).

For den egne planleggingen har de to fylkeskommunene stort sett felles, likt og helhetlig plansystem.

8.5.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht fylkesveger

Arbeidet med fylkesvegene er litt forskjellig innrettet i de to fylkeskommunene, dels som følge av ulik politisk organisering. I det praktiske arbeidet er det meste likt, selv om arbeidsfordelingen med ”sams vegadministrasjon” oppgis å være litt ulik.

8.5.3 Fylkesvegene i et samlet Trøndelagsfylke

Den interne faggruppa som utredet dette området, påpeker at arbeidsoppgavene innenfor vegområdet i de to fylkene er så godt som sammenfallende. Storbyhensyn og miljøpakken i Trondheim er det som skiller mest. Det er som nevnt enkelte ulikheter i samarbeidet med Statens vegvesen.

Sammenslåing av fylkeskommunene vil etter faggruppas oppfatning gi større volum, større fagmiljø og økt mulighet for å utvikle rollen som profesjonell vegeier. Det vil også gi potensiale for administrativ effektivisering, samt økt tyngde i forhold til Statens Vegvesen i enkelte spørsmål.

Arbeidsgruppas hovedkonklusjon er at samordning av vegeierrollen være lite problematisk om man velger å slå sammen fylkene.

8.6 Tannhelse

Fylkeskommunens ansvar for tannhelsetjenesten er forankret i Lov om tannhelsetjenesten § 1, som bestemmer at ”Fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket.” Dessuten har fylkeskommunen ansvar for Den offentlige tannhelsetjenesten, som omfatter nærmere bestemte grupper, derunder barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år.

8.6.1 Gjeldende struktur og organisering

I begge fylkeskommunene ivaretas oppgaven av en sentral fagenhet, mens selve tjenesten utøves i tre tannhelsedistrikt i Nord-Trøndelag med 21 offentlige tannklinikker og ca 110 ansatte, og i Sør-Trøndelag i fire distrikt med 25 offentlige tannklinikker og ca 200 ansatte. Ni av klinikkene ligger i Trondheim.

8.6.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht tannhelsearbeidet

Tannhelsetjenesten i Nord-Trøndelag har høyere
netto driftsutgifter enn landsgjennomsnittet både målt pr. innbygger og pr. person i de prioriterte gruppene under tilsyn. I 2013 brukte Nord-Trøndelag fylkeskommune 602 kr/innbygger på tannhelse, mens landsgjennomsnittet var 435 kr/innbygger.

Tannhelsetjenesten i Sør-Trøndelag har på sin side lavere netto driftsutgifter enn landsgjennomsnittet både målt pr innbygger og pr person i de prioriterte gruppene under tilsyn. I 2013 brukte man her 371 kr/innbygger på tannhelse.

8.6.3 Tannhelsearbeidet i et samlet Trøndelagsfylke

Tannhelsearbeidet i de to fylkene ivaretar i stor grad de samme oppgavene, og det antas derfor at en sammenslåing av fylkene vil være relativt uproblematisk på dette området.

8.7 Folkehelse

Fylkeskommunen har gjennom Folkehelseloven ansvar for å fremme folkehelse. Målsettingen for folkehelsearbeidet er flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet rettes i hovedsak mot hele befolkningen og samfunnsforhold som direkte eller indirekte påvirker helsetilstanden.

I folkehelsearbeidet er fylkeskommunene tett koblet til kommunene, statlige og regionale aktører, frivillige lag og organisasjoner m.v. Særlig er samarbeidet med kommunene og FoU-miljø viktig. Det systematiske partnerskapet er en nødvendig forutsetning for at folkehelsearbeidet skal lykkes.

Folkehelsearbeidet i fylkeskommunene ivaretas gjennom regional utvikling og planlegging, kultursatsing, videregående opplæring og ulike former for tjenesteyting. I tillegg skal fylkeskommunene samordne folkehelsearbeidet i fylkene og støtte folkehelsearbeidet i kommunene. Fylkeskommunene initierer også tiltak og prosjekt. En særs viktig oppgave for fylkeskommunene er å ha oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer i fylkene. I dette inngår også arbeid med å skaffe fram, tilrettelegge og formidle kunnskap.

8.7.1 Gjeldende struktur og organisering

I STFK er folkehelsearbeidet lagt til avdeling for Regional utvikling, med en ressurs på 1,5 årsverk. I NTFK er oppgaven lagt til avdeling for Tannhelse og folkehelse, med en ressurs på 3 årsverk, samt 2 midlertidige årsverk.

8.7.2 Forskjeller mellom NTFK og STFK mht folkehelsearbeidet

Folkehelsearbeidet i de to fylkeskommunene har felles forankring i Felles regional planstrategi, men har hver sin Regional plan for folkehelsearbeidet. Det arbeides med samkjøring av planene.

Det er noe forskjell mht retning og arbeidsmåter, og det er noe sterkere økonomi i NTFK enn i STFK.

Organiseringen er forskjellig, men den interne faggruppen mener at det ikke bør by på vesentlige problemer å finne en felles løsning.

8.7.3 Folkehelsearbeidet i et samlet Trøndelagsfylke

Folkehelsearbeidet vil være viktig i framtida, men det er ikke grunnlag for å peke på spesielle utfordringer relatert til denne utredningen.