4.3 Styringsform

4.3.1 Formannskapsmodellen

Formannskapsmodellen er basert på konsen-sus og maktspredning. Politiske organer sammensettes forholdstallsmessig etter fylkestingets sammensetning. Det er et tydelig skille mellom politikk og administrasjon, der administrasjonssjefen har et selvstendig ansvar for en forsvarlig saksbehandling og som regel en innstillingsrett og – plikt i saker som skal behandles politisk. Administrasjonen er det utøvende ledd.

I formannskapsmodellen er fylkesutvalget det utøvende organet, valgt av fylkestinget. Fylkesutvalget er sammensatt etter partienes forholdsvis representasjon i fylkestinget (forholdstallsprinsippet). Formannskapsprinsippet innebærer at politikkutformingen blir preget av forhandlinger og kompromisser – og med en spredning av makten.

STFK benytter som nevnt formannskaps-modellen. Fylkesutvalget fungerer her som et «driftsutvalg» og planutvalg. Saker som omhandler budsjett, regnskap og andre generelle økonomiske disposisjoner, samt plansaker, legges dermed fram for fylkesutvalget, som avgir innstilling til fylkestinget. Utvalget, som har 9 medlemmer, har ukentlige møter. Gjennom vedtatt delegasjonsreglement er fylkesutvalget gitt fullmakt fra fylkestinget til å fatte vedtak innen forholdsvis brede områder, så lenge det ikke er snakk om saker av overordnet eller prinsipiell betydning.

4.3.2 Den parlamentarisk modellen (fylkesrådsmodellen)

Denne modellen bygger på det parlamen-tariske system vi kjenner fra forholdet mellom Storting og regjering, med noen tilpasninger. I den fylkeskommunale versjonen er det fylkesrådet som er fylkeskommunens sentrale utøvende politiske organ, og som dessuten leder administrasjonen. Sammenlignet med den nasjonale ordningen har fylkesrådet rollen som fylkeskommunens regjering. I møte med andre offentlige instanser og samfunnet ellers er det tilsvarende fylkesrådslederen/fylkesrådet som representerer fylkeskommunens utad – en oppgave som fylkesordføreren har i formannskapsmodellen.

Fylkesrådet leder hele administrasjonen, og sørger for at de sakene som legges frem for politiske organer (fylkestinget/komiteene og evt. andre utvalg) er forsvarlig utredet, og sørger for at politiske vedtak settes i verk. Fylkesrådet kan kastes av et flertall i fylkestinget eller selv velge å gå på et kabinettspørsmål.

Fylkestinget i Nord-Trøndelag gikk over til parlamentarisk modell i 2003.

4.3.3 Formannskapsmodellen vs parlamentarisk modell

Kortfattet er det tre grunnleggende forskjeller mellom en parlamentarisk modell og en formannskapsmodell:

  • I en parlamentarisk modell velges det utøvende organ ved flertallsvalg i bystyret/fylkestinget. Det er mulig å stemme blankt, slik at det også kan velges mindretall. I formannskapsmodellen er formannskapet/fylkesutvalget sammensatt proporsjonalt etter partienes representasjon i bystyret/fylkestinget.
  • I en parlamentarisk modell plikter et medlem eller hele byrådet/fylkesrådet å gå av dersom et flertall av bystyrets/fylkestingets medlemmer krever det. Byrådet/fylkesrådet kan også gå av etter eget ønske. I en formannskapsmodell velges formannskapet/fylkesutvalget for hele valgperioden og kan ikke avsettes.
  • I en parlamentarisk modell er et politisk organ øverste leder for administrasjonen. I formannskapsmodellen er øverste leder av administrasjonen, rådmannen, administrativt ansatt.

Mens fylkesordføreren i en formannskaps-modell er fylkeskommunens fremste politiker, blir fylkesordføreren i en parlamentarisk modell mer tilbaketrukket og uten daglig politisk makt (har stemmerett i fylkestinget, og er uansett fylkeskommunen juridiske ansvarlige, og følger i stor grad den rollen Stortingspresidenten har).

Opposisjonens rolle er forskjellig i en parlamentarisk modell sammenlignet med formannskapsmodellen. Med fylkesutvalg har opposisjonen adgang til å være med på de løpende forhandlingene og beslutningene som tas. Denne muligheten har opposisjonen formelt ikke i en parlamentarisk modell. I særlig grad blir dette tydelig ved flertallsparlamentarisme. Dette har vært vanlig i fylkeskommunene, mens man i kommunene har flere tilfeller av mindretallsparlamentarisme, f.eks Oslo.

Sammenlignet med formannskapsmodellen innebærer den parlamentariske modellen at politikerne, ved fylkesrådet, gis direkte kontroll og instruksjonsmyndighet over sentraladministrasjonen. Samtidig som nærheten til administrative beslutnings-prosesser øker, tydeliggjøres også det hierarkiske forholdet mellom politikk og administrasjon. Ved at fylkesrådet også er administrativ ledelse, vil den administrative saksbehandling og rådgivning i prinsippet politiseres og kunne unndras offentlig innsyn.

4.3.4 Beslutning om styringsform

I henhold til kommuneloven § 18 skal eventuelt vedtak om innføring av parlamentarisk styringsform vedtas av fylkestinget selv, i to fylkestingsperioder, for å være gjeldende. Forslag om endring må være framsatt og votert over senest innen 31. desember i valgperiodens nest siste år. Det kreves ikke at dette forslaget får flertall ved votering. Det er imidlertid et krav at det er et konkret forslag om innføring av ny styringsform som framsettes, ikke bare en anmodning om at forholdet skal utredes av fylkesrådmannen, jfr. Rundskriv H-13/98 fra Kommunal- og regionaldepartementet.