Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen 1987) definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som sikrer behovene til dagens generasjon uten å sette framtidige generasjoners behov i fare. Dette forutsetter at det skapes et samspill mellom ulike nivå fra det personlige til det globale. Fylkeskommunenes politiske innsats for bærekraft vil først og fremst være relatert til den myndighet og de ressurser og virkemidler de disponerer, samt de stedlige utfordringene.

Bærekraftig utvikling skal oppnås gjennom en differensiert politikk som sikrer balanse mellom økologisk, sosial/kulturell og økonomisk bærekraft. Dette betyr blant annet at sikring av økologiske systemer, opprettholdelse av livskvalitet, helse, innflytelse og medvirkning, opprettholdelse av velferd og levekår, god ressursforvaltning, ressursbruk og produksjon er sidestilte interesser som skal avveies mot hverandre. Avveiingen må skje ut fra lokale muligheter og begrensninger.

Balansert utvikling har også blitt et innarbeidet begrep, som bør gis et bredt innhold. En region i balanse kan forstås som en region hvor ulike samfunnsaktører kompletterer hverandre og samhandler til felles beste, og hvor fellesressursene er godt fordelt. Samtidig skal regionen utvikles, så den minst opprettholder sin konkurransekraft og sitt velferdsnivå, og derfor vil gamle balanser stadig forrykkes mens nye må skapes. Balansert utvikling er derfor et perspektiv som kan benyttes både for økonomiske og strategiske faktorer og for velferdsrelaterte faktorer.