6.6 Styring og styringssystemer

6.6.1 Overordnet styring

En sentral begrunnelse for et folkestyrt regionalt nivå, er at det kan samordne statens såkalte «silo»-politikk til helhetlige løsninger som er tilpasset regionens situasjon og egne behov. Derfor argumenterer fylkeskommunene også for at flest mulig oppgaver som betyr noe for regionens utvikling, blir lagt til dem. Noe av ideen bak initiativet om å slå sammen Nord- og Sør-Trøndelag, er å bli stor nok til å kunne få flere og større oppgaver innordnet regional, trøndersk helhetstenking.

Når dette framheves så sterkt, bør den nye fylkeskommunen legge ekstra vekt på at organisering og styring innrettes for å oppfylle slik helhetsstyring. Dette gjelder både politisk og administrativt nivå. Organisering og styringsmetoder må sikre nettopp den sammenhengen mellom fylkeskommunens samfunnsutviklerrolle og tjenesteytende virksomhet som annonseres som den regionale styringens fortrinn. Hvis den nye fylkeskommunen skulle få ansvar for flere tunge tjenester, slik man ønsker, blir dette desto viktigere.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som at formelt ansvar for oppgaver også gir full styring over dem. Handlingsrommet vil alltid være begrenset av lover, regler, økonomiske rammer osv, som dessuten ikke sjelden står i motsetning til hverandre. Mens Kommuneloven og Plan- og bygningsloven maner til helhetstenking, setter sektorlovgivningen en rekke grenser for den. Ofte kan det være problematisk å se alle aspekter ved dette og skape helhet.

På overordnet nivå er det først og fremst bestemmelsene i de to nevnte lovene, KL og PBL, som gir konkret anvisning for hvordan kommuner og fylkeskommuner skal samordne og styre sin virksomhet. Her stilles det krav om planlegging og styring av økonomi, tjenesteyting og visse samfunnsmessige forhold (det siste er særlig viktig for fylkeskommunen, gitt dens uttalte samfunnsutviklerrolle). Til sammen danner økonomibestemmelsene i KL og planbestemmelsene i PBL grunnmuren i det kommunale styringssystemet.

Ambisjonen i lovverket er at alle de nevnte forholdene skal ses i sammenheng av de øverste planansvarlige. I virkeligheten handteres imidlertid de nevnte forholdene ofte i separate prosesser og til dels ulike organer. Noe av dette skyldes at det er mange interessenter og aktører involvert, og at mange av disse er sektorisert og faglig spesialisert, og ofte representerer en ukoordinert stat. Men noe skyldes også det (fylkes-)kommunale systemets egen tendens til sektorisering. Sterke sektorføringer i særlover, løpende veiledning fra statlige sektormyndigheter mv bidrar til dette, og vil på visse områder faktisk kunne gjøre fylkeskommunens ansatte betydelig integrert og involvert i et nasjonalt sektorbyråkrati.

Gitt den egne argumentasjonen om fylkeskommunens evne til å skape helhet av fragmentert statlig politikk, bør den nye fylkeskommunen ha som ett av sine hovedmål å bedre evnen til helhetlig planlegging og styring i egen virksomhet. Dette må inkludere alle de fire kommunale rollene:

  • Demokratirollen
  • Utviklingsrollen
  • Forvaltningsrollen
  • Den tjenesteytende rollen

I tillegg til den sektorproblematikken som er nevnt foran, må den nye fylkeskommunen også integrere ulike samfunnsperspektiv og interesseforskjeller i henholdsvis storbyområdet omkring Trondheim og de øvrige, spredtbygde delene av Trøndelag.

Helhetsperspektivet må derfor få økt oppmerksomhet når både den politiske og den administrative organiseringen og lokaliseringen fastlegges. På politisk nivå kan dette dreie seg om komité-/utvalgsinndelingen. På administrativt nivå kan det dreie seg om planfunksjonen.

6.6.2 Intern styring

Den interne styringen skal sikre at saksutredningen for folkevalgte organ er tilfredsstillende og at vedtak blir iverksatt som forutsatt og innenfor gitte økonomiske rammer. Dessuten at forvaltningsmessige krav overholdes, arbeidsgiveransvar følges opp osv.

Mye av dette ivaretas i dag av såkalte ”systemløsninger”, hvor bestemte element i oppgaveløsningen (”produksjonssystemet”) rutinemessig dokumenteres og rapporteres til ledelsen eller ekstern myndighet, og hvor periodiske såkalte «revisjoner» viser om virksomheten faktisk arbeider i henhold til systemkravene. Mange fylkeskommuner har oppgradert sitt arbeid med slike systematiske former for internkontroll de senere årene.

De to fylkeskommunene benytter i dag en rekke databaserte administrative styringssystemer for dette formålet, hvorav noen er felles. Samordning og videreutvikling av dem vil være en viktig del av sammenslåingsprosessen, men byr neppe på tekniske problemer.